Navigation Menu+

FAQ

Skal du skrive særoppgave/skoleoppgave?

Jeg skal her bare prøve å gjøre arbeidet litt enklere for de som skriver særemne om en eller flere av mine bøker ved å stille meg sjøl en del av de spørsmåla jeg som oftest får i denne sammenhengen.

Inneholder bøkene hendelser fra mitt eget liv, er det meg det handler om?

Alle forfattere skriver på en måte i forlengelsen av sine egne erfaringer, skriver uti fra følelser du sjøl har hatt, uten at jeg akkurat har sitti og kikka på foreldrene mine for å få inspirasjon eller intervjuer vennene mine for å finne morsomme karakterer. Jeg syns det er ganske latterlig å lese om forfattere som ikke vil høre om et slektskap til personene sine, ting jeg har gjort preger selvfølgelig bøkene mine. Jeg har reist ganske ofte til østen, jeg har jobba med autister, jeg kommer fra en kristen familie, men jeg har studert antopologi og buddhisme, jeg har spilt i rockeband. Disse tinga vil du kanskje oppdage i bøkene mer eller mindre direkte. Jeg har alltid gjort masse forskjellig, hatt en del jern i ilden, jeg har aldri vært helt utafor, men har ofte hatt følelsen av å være litt på sida. Hovedpersonene er ikke meg, og det egentlig ikke spesielt sjølbiografisk handling heller, men småbymiljøet og følelsen av å være litt på sida uten å direkte være utafor er nok en slags grunnfølelse.

Er «jeg-personen» i bøkene en gjennomgangsperson som vokser i hver bok men forandrer omgivelser?

Felles for mange av bøkene er at jeg ofte har begynt med personene, starta innafra for så å jobbe meg utover i ei handling. Det er jo ikke samme hovedperson, men de er ganske beslekta alle sammen. Jeg kan kanskje si at bøkene har gått innover i hovedpersonene fra første til siste boka. Alexander i «Svidd» er Viktor fra «Glasskår» med noen spesielle evner, der Viktor er flua på veggen tar Alexander inn verden på full styrke. Jonatan i «Vrengt» tenker mer innover, klarer å se seg sjøl og vi er så langt inne i huet Espen Arnold i «Filter» at han i perioder går med slalombriller og ser alt gjennom det gule filteret. Magnus fra «Karmakongen» er kanskje Jonatans godtroende fetter, som ser at han lever og er annerledes, men vil helst bare tro at det skal være sånn.

Starten: Hvorfor skrive bøker? 
Jeg bodde i Tønsberg hele oppveksten i et gult hus like ved togskinnene til Vestfoldbanen. Jeg gikk på Slottsfjellskolen, tegna i tommer og bygd i centimeter, eller hvordan det var, siden den blei litt for stor, og det var så høyt under taket i klasseromma at du bare savna turnringene. Søstra mi var ni år eldre enn meg og broren min tolv år eldre enn meg så jeg var en real etterslenger. Jeg prøvde lykken i Tønsbergs Friidrettsklubb, Tønsberg og Omegn Ishockeyklubb, Tønsberg Fotballklubb, TTs skiklubb, Frikirkens ungdomskor, Tønsberg Ten Sing og Tønsberg Rockeklubb. 
- Du må begynne å skrive resonnerende stiler, sa fatter’n til meg en gang i åttende. Han hang over meg da jeg satt og skar runeskrift med en diger sprittusj i den lilla stilboka. Det må ha vært utpå høsten for regnet pissa ned over vinduene og himmelen spytta på alle som prøvde seg. – Fordeler og ulemper med karaktersystemet, idrettsutøvere som moderne helter, ungdom og alkohol, er tingen, for du må slutte med å skrive tullehistorier, sa fatter’n. 
Og det var kanskje da jeg bestemte meg, da jeg skjønte det, ikke som en pekefinger fra tordensky eller lyn fra klar himmel, men mer som noe som sneik seg inn i jakka mi, opp langs nakken og inn i hue, noe som skulle gro fram og dunke meg under skallen da jeg var ferdig med gym i turnstenger og gym på videregående. 
For etter tre merkelige år og en mislykka russefeiring ved Tønsberg Gymnas, noen år med litt farting, jeg bodde i Danmark det første året etter videregående, jeg var i Bødø med forsvaret, endte jeg opp i Fetsund hvor jeg skulle jobbe som kateketvikar et år. Og plutselig satt jeg i en liten, kald kjellerleilighet. Jeg kjente ingen der ute. Med alle vennene mine over alle hauger. Så jeg begynte å kjede meg, og hver dag etter jobb satt jeg meg ned og leste bøker. Og etter å ha lest første kapittel av «Beatles» sa det bare pang. Det var som om noen dro ut en propp i meg. Og så satt jeg der, med pennen i handa og en fillete liten blokk i fanget og skreiv som om det var jeg som hadde finni opp kulepennen. Det var nok sånn det var. For jeg har kanskje dårlig hukommelse. Som gjør at jeg kan huske ting akkurat sånn som jeg vil. 
Det var kanskje sånn jeg begynte å skrive.

Betyr alle de rare navna på karakterene noe? 
Ja. Egentig betyr jo vanlige egennavn noe, men betydninga av de fleste norske navna er jo språklig forelda som gjør at linken ikke er så klar. Jeg har likt å gi personene navn som kan en litt tydeligere eller annerledes betydning enn vi er vant til. Seiko i «Vrengt» siler sand mellom henda som et timeglass, Seiko er heller ikke langt fra psyko. Emil i «Karmakongen» er «lime» baklengs og en gutt som prøver å «holde verden sammen» som han sier. Sorg er en ganske klar budbringer i «Glasskår». Det er ikke så viktig at man skal få med seg alt, men det må jo være litt snadder igjen til dem som gidder å skrive særemner også. 
Live i “Alt annet enn pensum” er evil baklengst. Sherpa i “Gyldig fravær” bærer dop gjennom Oslo, akkurat som en sherpa i Nepal lever av å bære klatrernes bagasje i Himalaya.

Hvor henter jeg inspirasjon fra? 
Jeg henter inspirasjonen fra ting rundt meg, ting jeg har opplevd, ting jeg observerer, hører, leser, ser, kort sagt hva som helst. Men jeg liker veldig godt alt som er litt skeivt, ikke helt på stell, det som skjærer med en forventning. De små rare tinga folk gjør, alle familiers særegenheter, det du gjorde på gutterommet når ingen så deg osv. osv. Slike ting inspirerer meg like mye som veldig store ting. Og som kilde til inspirasjon er kjedsomhet det aller viktigste. Det er når du kjeder deg ideene kommer. Det er da du har tid til å plukke dem ned.

Hva med budskap? 
Jeg hater budskap. Jeg skriver en bok fordi jeg tror jeg har en historie å fortelle, ikke et budskap å formidle. Jeg tror veldig få som akkurat har sett en film eller lest en bok starter å fundere på budskapet. Det er en ganske kunstig start spør du meg. Samtidig tror jeg ikke bøkene mine oppfattes som «lett» underholdning, de toucher innpå alvorlig ting og tar for seg alvorlig ting. Humor, alvor og en god historie, det håper jeg bøkene mine inneholder. Og så får heller budskapet komme til slutt. For dem som driver med analyser.

Hvor lang tid tar det å skrive ei bok? 
Ei bok kan ta alt fra to måneder til fem år. Det kommer veldig an på ideen, omfanget. Men da jeg starta å skrive, klarte jeg å skrive ei bok i året. «Alle duene» var ei bok jeg så veldig tydelig for meg og skreiv første versjonen av den på et par måneder. Så gikk det nesten et år før den var helt ferdig. Samtidig begynte jeg på “Løp hare løp” i 2000, men den kom ikke før i 2008. Det handler litt om modning. Noen ganger er idéen ganske klar, men som oftest må den modnes. Enten mens jeg skriver, eller mens jeg legger den fra meg. Uansett skriver jeg hver bok minimun sju-åtte ganger og oppover. Tror jeg skreiv tjue versjoner av «Glasskår» før den blei antatt hos et forlag.

Hva med titlene? 
Jeg syns titler er fryktelig vanskelig. Noen få ganger sitter dem fra starten («Alle duene» gjorde det), men som oftest sliter jeg til the bitter end. Jeg har likt korte titler fordi da har jeg noen rammer når jeg skal prøve å finne en tittel, men alt kan skje. Tittelen er jo overskriften på boka, og da har jeg tydeligvis litt problemer med å bestemme meg. Det er vanskelig å si om en tittel er god før det har gått en liten stund. “Gyldig fravær” het egentlig noe annet først, “Skal bare dø først”, men vi bestemte oss for å forandre tittelen pga hendelsene 22.juli. Så det er ikke alltid like lett, det med titler.

Arbeidssituasjonen? Mange av omstendighetene rundt en forfatters arbeidssituasjon er veldig like for alle forfattere. Mye ensomhet, mye jobbing, streng sjøldisiplin osv, men samtidig tror jeg de fleste forfattere har ganske ulike og individuelle strategier for å mestre denne typen jobb. La oss si det sånn at du som forfatter har en drømmejobb, men hvis du sitter og drømmer hele tida hender det jo du havner oppi et mareritt. 
Jeg ser ikke på forfatterjobben som en hvilken som helst jobb, det er liksom ikke «a dirty job, but somebody’s got to do it», samtidig er det ikke en sprudlende kreativ rus fra start til mål. Det er vel nettopp kombinasjonen som tiltaler meg. Du må sitte og jobbe sjøl om det kanskje ikke går så bra, skrive litt sjøl om du kanskje ikke har lyst, og så plutselig løsner kanskje det du har strevd med på en merkelig og uforståelig måte. Tror jeg bruker stadig mer og mer tid på å tenke på hva jeg skal skrive heller enn å skrive. Jeg prøver å bestemme meg mest mulig for hva jeg skal skrive, før jeg skriver det. Jeg søkte hjelp hos forfatterkollega Jan Kjærstad en gang det gikk veldig treig. Han spurte meg om jeg satt og jobba. Jo, svarte jeg, jeg satt jo og skreiv hver eneste dag. Men da går det bra, svarte han. Jeg tror forfatteryrket er mer utholdenhet enn kreativitet og kunstneriske gener. Eller det er den perfekte blandinga mellom gode ideer, rare historier og evnen til å utføre dem. På en måte handler det kanskje om noe så kjedelig som å lage en kjent ramme for å kunne være kreativ på kommando. 
For meg er skriving en todelt ting. Jeg får ikke til å skrive hvis jeg isolerer meg, jeg blir ikke så lykkelig av å reise vekk og sitte aleine på et hotell for å skrive, for jeg blir inspirert til å skrive av å være sammen med folk, men samtidig kan du ikke skrive romaner hvis du er på fest hver kveld og dyrker det sosiale helt ut i alle sammenhenger. Skrivinga oppstår i balansen mellom det å la seg engasjere av ting, gå opp i ting, om det er en kaffe på hjørnet eller en tur til Japan, og det å isolere seg, skyve alt annet vekk så du får plass til tankene du har gjort det.

Når du skriver, har du det helt stille rundt deg, eller vil du høre lyd? 
jeg skriver nesten alltid med musikk, og spesielt «vrengt» preges kanskje aller mest av det. to referanseplater i skriveprosessen er «Dead Cities» med Future Sound Of London og soundtracket til «Ulysses’ Gaze». når du står opp hver morgen og skal skrive bok trenger man noen rutiner for å komme inn i historien på, og for meg er musikk et av de beste virkemidlene til å gjøre noe slikt. noen plater er sånn at jeg kanskje legger merke til første låt og så er plata ferdig før jeg tenker over det. de skyver andre lyder og tanker bort. 
Nå for tida lager jeg spillelister til hver bok. Musikk som setter meg i humør til det jeg skal skrive.

Får du noengang skrivesperre? Hvordan kurerer du den? 
skrivesperre… nei egentlig ikke. jeg får ikke tid til å skrive så mye som jeg ønsker, men jeg det handler mer om å takle problemer, dilemmaer i skrivinga, og da kan jeg stå og stange en stund, noe som f.eks. resulterer i at jeg stadig har manus, eller påbegynte manus, jeg ikke har levert til forlaget fordi jeg vil la dem ligge og godgjøre seg (eller les: jeg veit ikke helt hvordan jeg skal løse dem).

Hvordan sette i gang? Jeg begynner aldri med blanke ark når jeg skal skrive bok, men jeg setter ikke opp storyboard og skisserer hele handlinga før jeg begynner å skrive heller. Jeg satser på et sted midt i mellom. Jeg starter som oftest med en person, tror jeg skriver karakterbasert, og så et dilemma/et problem denne karakteren har, og så det er mer sånn at hvert kapittel føder det neste, mens jeg skriver det jeg har tenkt jeg skal skrive, unnfanger jeg samtidig ideene til den videre histroien. Jeg skyver på en måte handlinga foran meg. Dette kan være litt vanskelig for det ofte mye å rydde i etterpå, men det er samtidig en utrolig følelse når du kjenner at du bare kan skrive og skrive uten å gå tom, som en slags strøm. Og denne følelsen er gull verdt og så god at jeg er villig til å ta ryddejobben etterpå.