Navigation Menu+

Stjernetrekker

oktober 2002

stjernetrekker

Kjøp nå

Stella lever et hemmelig dobbeltliv som little stare på nettet.

Hun besvimer i klasserommet i det øyeblikket hun gjør en avtale med nettkjæresten justIN som hun aldri har møtt f2f. justIN og pitbull i Hackers_Underground setter himmel og nett i bevegelse for å finne little stAre, stjerna som plutselig har forsvinni fra deres hemmelige chattekanal. Så våkner Stella på et merkelig øde sted uten dekning. Noe må være forferdelig galt, og det er justIN som må finne henne før det er for seint.

stjernetrekker

Harald om «Stjernetrekker»

Jeg var månedens forfatter i Hå kommune. Jeg skulle bo på Obrestad fyr, helt ytterst på Jæren. Snøen føyka så fælt at ikke taxisjåføren ville kjøre meg helt ut en gang. Jeg var helt aleine bortsett fra noen forfrosne sauen. Tv-en funka ikke og da jeg skulle sjekke mobilen, hadde jeg ikke dekning. Og da fikk jeg panikk. Tanken på at ingen kunne nå meg. Jeg begynte å tenke på det utlitmate stedet uten dekning. Og det må jo være døden.

Så jeg fikk ideen til å skrive en historie om nærhet, kommunikasjon, ensomhet. Jeg begynner boka med ei jente som besvimer i klasserommet, havner i koma og våkner på et merkelig forlatt sted hvor det ikke er dekning eller noen form for kommunikasjon med omverdenen. Her møter hun sin gamle bestefar. Jenta konkluderer med at hun er sent på dekommunisering, en slags avrusing for folk som har blitt avhengige av å være online med andre. Omtrent som man sender junkies ut i skauen for å padle i kano og klatre i trær. En slags avrusing.

Samtidig prøver hennes nettvenner å finne henne siden hun plutselig forsvant fra en hemmelig chattegruppe til noen nettanarkister. Jeg likte tanken på at sjukehusa på denne tida har egne avdelinger for communication junkies, at man er konstant online, men likevel kanskje ikke har den store fysiske nærheten. Jeg liker tanken på at du kan dele dine aller innerste følelser med helt ukjente folk på nettet, samtidig som du kan passere dem på gata dagen etter uten å vite hvem det er.

Stjernetrekker er en ganske komprosmissløs bok. Chattedelene skiller leserne i to grupper. De som ikke orker å lese chatter. Og de som kjenner seg hjemme i dem. For meg var chattedelene en måte å prøve ut en slags dialekt. Samtidig som det ga meg mye å prøve å beskrive mennesker kun gjennom det de skriver. Ingen beskrivelser, ingen tanker. Bare disse rekkene med snåle dialoger. Det var i hvert fall veldig gøy å skrive.