Navigation Menu+

Vrengt

oktober 1997

vrengt

Kjøp nå

En framtidsfabelen om fire unger innestengt på et kjøpesenter.

De sover i gamle handlevogner og bor i ei discokule som henger under taket i senteret. Sorry med små pussefillearmer, albinoen Albin med kakerlakker som kjæledyr, Seiko som ikke sier et ord, men bare siler sand gjennom henda som et levende timeglass, og Jonatan med et svart hull inni seg.
Når barna starter kampen for å komme seg ut av senteret, lærer de om et samfunn hvor meninga med livet er forbruk og hvor barn som ikke er perfekte kan leveres tilbake.

Trykk for høyoppløselig bilde

Harald om «Vrengt»

Jeg leste i Aftenposten at det blei avslørt at ved kjøpesentere i Oslo leverte foreldre barna sine om morgenen og henta dem om ettermiddag. Så barna var på kjøpesenteret som en slags barnehage. Etter å ha lest den artikkelen skreiv jeg en setning i notisboka mi: «Fire unger innestengt på et kjøpesenter».

Seinere skreiv jeg kapittelet i Space hvor man kunne kjøpe vektløshet samtidig som man fortærte digre kaker. Så begynte jeg å nøste på historien. Hvilke barn er det som bor inne på et kjøpesenter? Jo det er de som ingen vil ha. Hvorfor vil ingen ha dem? Fordi de ikke er perfekt. Noen har kjøpt sæd for å velge seg et perfekt barn, og så er dette de barna som man har levert inn pga av feil, akkurat som man kan bytte inn en tv. Men noen som jobber i denne butikken har ikke klart å ta kverken på disse, innbytteungene, og har gjemt dem i Senterets store diskokule. Hvor hun gir dem mat og en slags oppdragelse. Så var historien på en måte igang. Karakterene kom liksom litt og litt fram. Den snakkesalige Albin (Som fikk sine ordtak pga en feil. Jeg førte inn «jåla i høystakken» isteden for «nåla i høystakken» og så var jeg i gang), den fjerne autistiske Seiko (som ei klokke som siler tida gjennom fingra), den iherdige og sorry Sorry (med små stumper som armer) og Jonathan, den normale gutten som ikke skjønner hvorfor han er sammen med de rare. Da jeg holdt på kunne jeg sikkert skrivi fem hundre sider om disse ungene og alt det de fant på, men i bunn og grunn var det bare å få dem ut av senteret. Eller i det minste gi dem noe av det de drømte om. Mange har lurt på slutten. Og jeg kan ikke si annet enn at det er en allegorisk slutt. Alle får en flik av det de kanskje har drømt om. Jeg aner ikke hva som skjer etterpå.