Navigation Menu+

Glasskår

oktober 1995

glasskar_bok2

Kjøp nå

De sitter i ishockeybua med hvert sitt glasskår for å bli blodsbrødre, Viktor, Arnor og Roger. Problemet er bare at ingen av dem klarer å kutte seg for å få fram litt blod, så Ole Henrik, storebroren til Viktor, kuleste gutten i gata, må trå til. Men han tar i for mye og havner på sjukehuset. Der finner de ut at han ikke er frisk.
Så begynner historien om Viktors oppvekst på 80-tallet, med vennskap, jenter, kyssing og ishockey på den ene sida. Og den mørke skya som vokser i øya på Ole Henrik på den andre. Og skya blir stadig større.

glasskar_bok

Harald om «Glasskår»

Jeg begynte å skrive da jeg var tjue år. I en kjellerleilighet i Fetsund. Jeg leste «Beatles» og fikk kick. Jeg måtte bare skrive mine historier. Og så begynte jeg å juge og så var jeg i gang med det som skulle bli «Glasskår».

Fem år og kanskje tjue versjoner seinere. «Glasskår» er for meg en margbok. Jeg kunne ikke skrive noe annet enn det som sto i den, og da den kom ut hadde jeg heller ikke skrivi noe som helst annet. Det var en historie jeg bare måtte skrive. Jeg visste ikke hvorfor den gangen. Men jeg veit det nå. Jeg har skrivi på den boka over alt. I Bodø da jeg var i militæret, hjemme i barndomshjemmet mitt i Tønsberg, på forskjellige hybler rundt i Oslo, i Østen på reiser der. Over alt hadde jeg den med meg. Jeg rota mye rundt en stund, og hadde egentlig gitt opp da Turid Barth Pettersen på Aschehoug forlag spurt meg hva boka handla om. Jeg fikk sjokk. Jeg måtte formulere mitt eget prosjekt. Fortalte at det handla om en gutt og storebroren hans som blir sjuk. Okey, sa hun. Du har alt du trenger til en bok i manuset, det er bare det at den historien du forteller meg der, har ingen lest. Gå hjem og skriv brødrene inn. Det er det som er den røde tråden. Så gjorde jeg det.